Fordjupningsemne 1

Vi har hatt fordjupingsemne i norsk, og vi skulle få ein anledning til å setje oss grundigare inn i eit emne i faget. Eg ville samanlikne forfattarskapen til to forfattarar, med utgangspunktet i ei bok frå kvar forfattar. Bøkene eg brukte var Amalie Skrams Forrådt og  Joy Fieldings Sannhetens mareritt.

Eg leste boka Sannhetens mareritt for nokre år sidan, og har alltid meint at det var ei av dei beste bøkene eg har lest. I ein skuletime snakka vi Amalie Skrams Forrådt og la merke til at innhaldet i romanane var ganske lik. Eg fant dette interessant og lot dette inspirere meg til å fordjupe meg i romanane. 

Talemål

Alle har sitt eige tålemål, en spesiell måte å snakke og uttrykkje seg på. Det varierer sjølvsagt frå kor du kjem i frå, kva type menneskjer du omgås med og kor gammal du er. Man kan, berre ved å høyre på dialektane til folk, klare å identifisere kor personane kjem i frå.

Noko av det første eg kjem på som kjenneteiknar min dialekt er at eg har skarre-r, eg rullar ikkje på r-en slik som mange gjer. Eg har heller ikkje tjukk l, retroflekse konsonantar eller blaute konsonantar. Eg brukar det personlege pronomenet eg, og ikkje jæi, i, ai, je, jæ, ej eller æi. Målmerka på talemålet mitt kan dermed plasseras på vestlandet ein plass, noko som stemmar ganske godt.

Mitt talemål skiljar seg ikkje så mykje frå dei andre i det området der eg bur. Nokre menneskjer i området har ulike endingar i verba og substantiva. Delar av slekta mi kjem frå det såkalla «strilalandet». Besteforeldrane mine kjem i frå Laksevåg, Austevoll, Sotra og Lygre. Talemålet mitt er ganske likt talemålet til foreldra mine, men det er sjølvsagt nokre få skilnader, så få at det folk rundt oss ikkje høyrer noko forskjell.  Men det litle som skil meg og foreldra sine talemål kjem frå påverknaden eg har fått frå venar og TV.

Viss eg snakkar med nokon som har same eller liknande dialekt som meg, plar eg å tilpasse meg etter dialekten deira, men berre viss dei har ein meir klar og tydeleg i dialekt. Snakkar eg med ein «ekte» bergensar vert talemålet mitt endra ein liten stund, det same gjelder viss eg snakkar med ein stril, men snakkar eg med til dømes ein nordlending, østlending eller trønder vert ikkje talemålet mitt endra, sidan dialekten min ikkje er lik deira.

Adaptasjon

I dag er adaptasjon av litterære tekster til film vorte ganske normalt, der filmmanuset tar utgangspunktet i ein roman. Eg trur grunnen til at dette er vorte så populært, er fordi ein roman inneheld ei historie som er bra oppbygd og har livlege karakterar som hadde vorte spennande å sjå på lerretet.

I den siste tida har eg sett nokre filmar og seriar som er basert på romanar. For ikkje så lenge sidan såg eg «Forest Gump» som er blitt ein verdskjent og prisvinnande film for sin røyrande historie. Eg har diverre ikkje fått lese boka, men det er ei bok eg gjerne vil lese før eg døyr. Ei bok eg las i første klasse på vidaregåande skule, «Holes» av Louis Sachar, vart filmatisert i 2003. Denne filmen såg heile klassen ilag og dermed kunne vi sjå litt på forskjellane fra bok til film. Eg følgjer også med på seriane «Dexter» og «Game of Thrones», som er begge baserte på romanar. 

I serien "Dexter" får du vite tankane til
ei seriemorder, ved hjelp av voice-over

Eg har ikkje lest så mykje bøker, difor veit eg ikkje kva for medium som formidlar bodskapen best, men eg har lest mange barnebøker, som Charlie og sjokoladefabrikken, og eg meiner at boken fekk fram bodskapen best. Når man lagar filmar har man muligheit til å manipulere bilda og leggje til høvande musikk, noko som ikkje kan gjerast i ei bok. I ei bok kan forfattaren leggje til lukt og følelsar som ikkje kan uttrykkjast like sterkt i ein film. I bøker kan man få vite tankane til personane, viss dette er brukt i film, kallas det voice-over. Når man leser boka lager man seg si eiga film i tankane basert på ulike sansar og fantasien til enkeltindividet, difor meiner eg at boka er det beste medium.

Filmen «Tatt av kvinnen» er basert på ein roman av Erlend Loe. Vi såg denne filmen i ei norsktime i lag med klassen. Eg tykkjer at bodskapen i filmen var at man må ta styring i sitt eige liv og gjere det man sjølv ønskjer, og ikkje late andre bestemme for deg. For å formidle dette ser vi på eit forhold mellom ein mann og ei kvinne, kor kvinna tek veldig styring over mannen i forholdet. Undervegs i filmen får vi vite kva mannen tenkjer og meiner gjennom voice-over, som ei slags forteljarstemme. Dette bidrog til at eg fekk sympati for mannen og eg fekk vita meir om kva som hendte, utanom det som hendte visuelt. Eg tykkjer dette var ein interessant film, og til tider litt artig. Sjølv om Noreg ikkje er kjent for å lage dei beste filmane, kjem «Tatt av kvinnen» under kategorien verdt å sjå.

Kjelder:

http://www.imdb.com/media/rm2917309952/tt0109830 

http://www.louissachar.com/HolesBook.htm 

http://www.filmfeber.no/tatt-av-kvinnen-dvd.4444920-78522.html 

Sidemål

Den 24. januar la Kunnskapsdepartementet frem til høyring eit forslag om å gjere om norskfaget slik vi kjenner det i dag. Forslaget seier at man skal få ein skriftleg karakter i faget norsk. Dette kan bli slutten på ein eigen karakter i sidemål. Dei skriftlege karakterane skal omfatte ferdigheter i både i nynorsk og bokmål. I dag har skulane eit sidemål og eit hovudmål som elevane brukar, kor elevane bestemmer sjølv kva skriftspråk dei vil ha som sitt hovudmål og sidemål.

Dette er både bra og dårleg, meiner eg. Det vil sjølvsagt gi ein samla karakter, som vil hjelpe dei som er svak i eit av skriftspråka. Det negative er at utanforståande ikkje vil ha informasjon om kor bra du gjer det i dei forskjellige skriftspråka eller om du korleis du meistrar dei ulike skriftspråka.

Kjem dette til å svekkje nynorsk-karakteren? Det trur eg faktisk ikkje. Så lenge ikkje kompetansemåla endrar seg, så trur ikkje eg at opplæringa i nynorsk vil bli svekka. Dersom man får same undervisning som før, med berre ei liten endring i korleis man setter karakter, vil det forhåpentlegvis ikkje påverke kunnskapen eleven får.

Eg veit at eg ikkje står like sterkt på karakteren i både nynorsk og bokmål. Eg hugsar kor mykje eg sleit med nynorsken på barneskulen, for skriftspråket likna ikkje på måten eg snakka på. Dette har eg tatt med meg og eg sliter fortsatt med alle bøygningane i nynorsk. Eg seier ikkje noko negativt om nynorsken, det er ikkje eit unødvendig skriftspråk, det er berre eg som tykkjer at skriftspråket kan vera litt utfordrande for meg iblant. Difor valde eg bokmål som hovudmål på ungdomskulen og på vidaregåande. Skriftspråket kunne minna meir om mitt eige talemål i fleire tilfelle.

Eg veit at eg brukar mykje meir tid på å skrive ei nynorsk tekst enn ei bokmålstekst, det er fordi eg ikkje beherskar nynorsk like godt som bokmål, men eg trur eg klarar å uttrykkje meg til ei viss grad slik at folk kan forstå bodskapen.

Bildet er hentet fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd.html

Forfatterportrett

I løpet av dette halvåret fikk hver elev i klassen en oppgave om å holde et foredrag om en selvvalgt forfatter innenfor skjønnlitteraturen. Jeg valgte Amalie Skram. Grunnen til dette er fordi jeg hørte først om henne da jeg gikk på ungdomsskolen, og til og med der hadde jeg et lite prosjekt om naturalismen og Amalie Skram, så jeg visste allerede litt om henne og hennes verk, dermed ble dette en mulighet til å blåse litt støv av min egen kunnskap.

Amalie Skram er en av naturalismens fremste forfattere, og gjorde det utmerket som kvinne, fordi hun skrev om  hvordan samfunnet var under naturalismen. Hun var dristig i skildringene sine og skreiv mye om unødvendig lidelse. Hun var opptatt av å sjekke opp i faktaene sine før hun skrev de ned, for hun ville ha et mest mulig riktig bilde av det virkelige liv. Vi kan dele alle verkene hennes opp i 3 deler: Ekteskapsromanene, slektsromanene og sinnsykehusromanene. Hun var bevisst på det hun skrev, og derfor ville hun skåne de hun kjente ved å ikke la de lese verkene hennes.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg er jeg ikke en hyppig lesehest. Jeg har gjerne ikke alltid tid eller tålmodighet til å sitte meg ned med en bok og bare forsvinne inn i en fiktiv verden. Jeg sier ikke at jeg ikke har lyst, for det har jeg. Jeg har lest bøker før, og det er en helt fantastisk følelse å leve seg inn i verden som ikke eksisterer, men fortsatt føle at du hører til der.


Mitt forhold til skjønnlitteraturen har gått opp og ned de siste årene, en liten periode har jeg hatt leselyst, en annen periode ikke. Jeg kom til å tenke på det her en dag da jeg skulle anbefale bøker til mine yngre søstre, at fortellinger av Roald Dahl, Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner har smeltet mitt hjertet et par ganger i løpet av barndommen min og mange av fortellingene husker jeg den dag i dag. Selveste moralen i bøker til slike forfattere er verdt all lesingen, selv om det ikke alltid var meg selv som leste disse fortellingene til meg.


Jeg har ikke fått et nært forhold til noen forfattere de siste årene, rett og slett fordi jeg ikke har lest så mye bøker den siste tiden. Den eneste forfatteren jeg kommer på som har gjort et stort inntrykk på meg de siste årene er Joy Fielding. Det var en sommer for noen år siden, så fikk jeg plutselig en stor leselyst og spurte hvilken bok jeg burde lese, og da var Sannhetens mareritt et klart svar, og siden har jeg lest en del av verkene til Joy Fielding. Kanskje det ikke er typiske bøker for en ungdomsgutt, men svarte heller, bøkene er spennende fra start til slutt!

Joy Fielding

Hun beskriver verden rundt på en slik måte at du lett klarer å se for deg alt som skjer til hver minste lille detalj. Du får se verden gjennom øynene til ulike karakterer som blir satt opp i utrolige situasjoner med enorm mystikk. Så hvis du liker bøker med stor mystikk og uventede store vendinger som bare får hjertet ditt til å banke, hendene dine skjelvende klar og utålmodig for å bla om, så er nok bøkene til Joy Fielding de rette.

Litterære program

Georg Brandes

Georg Brandes var en dansk litteraturkritiker og litteraturforsker som var oppgitt over den danske litteraturen. Han mente at den danske litteraturen ikke var i samsvar med tiden, og i en forelesning Brandes holdt i 1871 angrep han den danske litteraturen. Han sa: "Det, at en Litteratur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat". Han mente at man skulle sette problemene i samfunnet under debatt, og med dette mente han temaene knyttet til religion og forholdet mellom mann og kvinne. Det sies at han fikk de troende, politisk konservative og romantikerne mot seg, mens fritenkerne og de venstreorienterte hadde han med seg.

Knut Hamsun

I det andre hjørnet har vi den norske forfatteren Knut Hamsun, som var i mot naturalismen og realismen. Han argumenterte mer for en litteratur som skulle skildre følelser og tanker fra det ubevisste sjeleliv, som han får frem i foredraget i 1890 Fra Det Ubevisste Sjeleliv. Han hevder at ethvert menneske har opplevd et øyeblikk som er vanskelig for dem å forklare og beskrive. Hamsun var opptatt av sjelen og sinnet og ville ha en ny type litteratur der nye og gamle tanker og følelser skulle skildres og drøftes.

Jeg tror nok folk flest i dag vil lese om temaer som tar opp problemer i samfunnet de lever i, fordi det er kjent for leseren.  Folk vil gjerne lese om noe de kan kjenne seg igjen i, det blir dermed lettere å forstå og sette seg inn i det man leser. Men folk kan og lese om situasjoner som andre mennesker har vært borti, for å få et bilde av en helt ny situasjon og gjerne nye tanker og følelser. Jeg tror nok dermed at Brandes' tankegang slå bedre an i vår tid, men for folk som liker litt mer mystikk og psykologi kan lese om temaer som Hamsun ville tatt opp.

Jeg er ikke akkurat en hyppig lesehest, som har lest all litteraturen i vår tid. Jeg leser derimot mer om temaer som faller inn under det naturvitenskapelige, som gjerne inneholder mer fakta enn meninger om diverse temaer. Jeg føler at dette er mer mystisk, spennende og nyttig, noe som er mer min smak innenfor litteraturen.

Kilder

Tema VG3 Norsk språk og litteratur, Benthe Jansson, Kristian Kristoffersen, Jannik Krogh, Per Michelsen, Det Norske Samlaget, Oslo, 2008

Nyrealismen

a) Den nyrealistiske diktinga frå første halvdel av 1900-talet gjenspeglar store endringar i det nye hundreåret og tar for seg både personlege pg politiske utfordringar i samtida. Kva endringar og utfordringar kjem til uttrykk i dei tekstane gruppa har lese?

Vi har lest Kransen av Sigrid Undset, Langarane av Kristofer Uppdal, Sommarkvelden av Olav Duun og Markens grøde av Knut Hamsun.

Sigrid Undset

Romanen Kransen som ble skrevet av Sigrid Undset i 1920, handler om Kristin Lavransdatter, som levde på 1300-tallet. Romanen tar opp problemene rundt arrangert ekteskap. Kristin er nemlig forelsket i Erlend, men faren til Kristin har inngått en avtale med faren til Simon, Anders, om at Kristin skal gifte seg med Simon.

Vi kan se på Kransen som et eksempel på en samfunnsmessig endring i Norge de siste hundre årene. Sekulariseringen i Europa var i gang og kirken mistet delvis sin makt, dermed ble det mindre fokus på arrangert ekteskap, men mer fokus på individets egne valg, at ingen skulle bestemme og ta avgjørelser for deg. Motiv bak arrangert ekteskap, som økonomi og slekt, ble nedprioritert og man kunne heller gifte seg pga følelser man hadde.

Kristofer Uppdal

Utdraget Langarene er hentet fra  romanen Kongen skrevet i 1920 av Kristofer Uppdal. Utdraget beskriver rallarmiljøet og framveksten av arbeiderklassen, hvor hovedpersonen, unge Tørber Landsem, har sett sin egen far forlate han og ender opp med å selv drar i vei og blir en del av rallarmiljøet i lag med Sulis-kongen, som kan sees på som en farsfigur for Tørber. Utdraget gir uttrykk av Tørber egentlig er ganske redd, og at dette påvirker psyken hans. De er fattige og har det ikke perfekt. Han driver med kriminelle handlinger, og han vet selv at det er feil, men han gjør det for å være lojal mot sine kamerater. Utdraget viser oss likevel et sterk samhold blant rallarene.

Olav Duun

Sommarkveld av Olav Duun er et utdrag fra romanen "I eventyre" fra 1921. Vi møter unge Odin og moren som skal møte Odin sin nye familie, hvor han skal være gjetergutt hos. Moren skal gifte seg på nytt og må dermed sende Odin vekk, noe som var normalt før. Hvis en kvinnen mistet sin mann og giftet seg på nytt igjen, og hadde barn med den avdøde, så måtte som oftest barnet sendes vekk til barnehjem eller ut i arbeid. Det var unaturlig å ta vare på et annens manns barn. Det ble til slutt mindre og mindre vanlig å sende barna sine vekk hvis man giftet seg på nytt.

Knut Hamsun

Markens grøde handler om Isak som bryter ny mark og etterhvert kommer det nye innbyggere og slår seg ned rundt han og mange gårder vokser fram, ilag med utviklingen av for eksempel slåmaskinen.
Markens grøde som ble skrevet av Knut Hamsun rundt 1917 tar for seg endringer i samfunnet, likt som de tre andre som er nevnt over. Markens grøde får frem endringene i jordbruket, spesielt revolusjonen innenfor slåmaskinen, da man kunne legge vekk ljåen og la slåmaskinen gjøre arbeidet. Man hadde ikke bruk for manns kraft lengre, mye handlet om motorisert kraft, alt ble mer moderne. Et av problemene med dette var at de eldre fikk vanskeligheter med å tilpasse seg det nye, og måtte innimellom stå frem som dummere enn den yngre generasjon, slik som Isak da han ikke får til slåmaskinen.

b) Nyrealistane prøvde å skape eit realistisk og truverdig bilde av menneske og miljø i diktinga si. Kva for litterære verkemiddel bruker dei for å  skape dette bildet? 

Sigrid Undset skildrer omgivelsene veldig detaljert i Kransen, og bruker de rette fargene for å få frem den rette sinnstemning og følelser. Hun bruker mye språklige virkemidler, og skildrer mennesker, følelser og stemningen på en fantastisk måte. Fortellervinkelen er autoral, 3. persons synsvinkel, fortelleren står utenfor handlingen og forteller. Fortellingen er i kronologisk rekkefølge og språket er ganske konkret.

I Langarane er det en autoral forteller, og skildringen har veldig nasjonalt preg, noe som var vanlig i nyrealismen. Siden det er et utdrag blir det litt vanskelig å si noe spesielt om oppbygningen av teksten og at det ikke har noe spesiell tidsramme, men det kan virke som om handlingen går over en kort periode. Fortelleren er autoral, men til tider personal og man får vite om tanker og følelser som man ellers ikke ville fått informasjon til.

Sommarkveld foregår over en kveld og avsluttes om natten. Det er en spenningskurve som bygger seg opp da de går mot gården hvor Odin skal tjene hos. Duun skildrer og forteller veldig bra og detaljert, noe som var normalt i denne tidsperioden, for å få et klarest mulig bilde av det som skjedde. Duun bruker mange ord for å si en ting, han er veldig tung og formell i språket og det blir til tider brukt en del symboler for å få frem et budskap, noe som kan gjøre det vanskelig å tyde. Han skildrer mennesker og til og med lyder helt eksepsjonelt, men kan tenke seg til hvordan det er det, og hvordan det føles å være der. I tillegg får man innsikt i følelsene, noe som bare sitter prikken over i'en.

Markens grøde er det en allvitende forteller og vi får dermed en innsikt fra alle personene. Fortellingen er bygd opp i kronologisk rekkefølge og har en klar spenningskurve. Siden det er et utdrag får vi ikke så mye personskildringer, det kan være at personene allerede er skildret, men miljøet er bra skildret for vi klarer å forstå at det et bondeliv vi blir fortalt om. Språket er litt vanskelig innimellom, siden det er gammel norsk, men innholdet i helhet blir forstått, mer eller mindre.

c) Du har no lese tekstar frå første halvdel av det 20. hundreåret.  Korleis likte du desse tekstane, og kva var det du likte eller mislikte med dei?

Jeg likte veldig godt å lese om hvordan man så på endringene som skjedde på denne tiden, gjennom litteraturen. Det var litt spennende å lese om utviklingen for eksempel jordburket gikk gjennom, eller hvor trist det var når Odin måtte forlate sin mor. Hver tekst hadde sin egen moral, de ville alle fortelle meg noe, lære meg noe, det fikk meg og til å tenke og sammenligne litt med vår tid, noe som jeg satt pris på.